(“Please Feed the Birds”)

A musing in Norwegian; I wrote this one sunny morning on my friend’s balcony in Oslo last summer.

Fuglene fråtser igjen fornøyd på terrassen til mine venner, for jeg har endelig fylt på med både solsikkefrø i fuglebrettet, og hengt en stor, feit meisebolle som dingler fristende fra en spiker på veggen. De kvitrer, flakser, kommer og går, i et kontinuerlig etegilde og tydelig lykkerus for at de blir husket på igjen selv midt i fellesferien. Ja, for det er viktig, fortalte Anne på vei ut døren til familiens sommerhus Sverige, de trenger nemlig like mye om ikke mer mat om sommeren enn om vinteren. Motsatt av det vi alltid har trodd, vi som er glade i å mate fuglene, også.

Med familiens enorme van stappet full av unger, bikkjer, to hetterotter og sommerens grønnsaks-hage, klar for planting og tilsyn i vakre, sommerlige omgivelser ved en innsjø over grensa, i Värmlands sjenerøse natur, har min barndomsvenninne forlatt Oslo by for en måned, akkurat i det jeg kommer hjem på mitt årlige besøk fra USA. De pakker og drar, og jeg pakker og kommer. The story of my life. Det å «time» riktig sommerens Norges besøk med alles ferieplaner har jeg forlengst gitt opp. Men det er flott å ha venner som sier «dere kan bare bo hos oss!» for med tre tenåringsgutter på nesten to meter hver seg, er mammas tre-roms begynt å bli litt trang for hele klanen. Og selv om Anne og hennes livlige entourage og storfamilie glimrer med sitt fravær, er det å sove i deres senger og spise frokost av deres tallerkener en bra trøstepremie.

Men, prisen for å bo her, hadde Øyvind mannen til Anne spøkt, er å mate fuglene. Ja og så fiskene da. Så mens oppvaskmaskinen går en omgang, og guttene mine tok en tur til deres mors gamle trakter på Frognerbadet for å hoppe fra tier’n, sitter jeg her oppe i lia med fjordgløtt og slurker fornøyd til kaffekoppen mens fuglene kvitrer muntert i vei. Vi vet nemlig alle, både de og jeg, at det er hit vi kommer for å lade kropp og sjel. Spesielt om sommeren.

Oslo, 11 juli, 2013